Om svartedauen

Av Bjørg Johanne Abrahamsen

Svartedauen, manndauden og pesten er forskjellige navn på den store epidemien som herjet i Europa i senmiddelalderen.

Det er sannsynlig at smitten kom fra Øst-Europa, hvor jordekorn overførte smitteførende lopper til rotter. Disse spredte pestloppene i kornet rundt omkring på gårdsbruk, og dette kornet ble eksportert rundt i Europa med skip.

I 1347 herjet pesten i Konstantinopel, derfra ble den spredt til Italia, og videre til Tyskland, Frankrike og England. Fra England kom skip til Norge sommeren 1349. Her i landet døde 62,5 % av befolkningen. (210.000 av 350.000).

Det sentrale Østlandet fikk smitten fra tre kanter, nordfra, vestfra og sydfra. I Oslo begynte de første dødsfallene å komme i november 1349. I bygdene rundt Oslo, Romerike, Follo og Asker regner man en 80 % reduksjon i folketallet i tidsrommet 1350-1400. Flere gårder ble lagt øde. I området rundt Oslo ble antall bruk redusert fra 300 til 69.

Epidemien skyldtes en bakterie som heter Yersinia pestis. Man ble smittet via loppebitt eller dråpesmitte fra allerede smittede mennesker. Sykdommen hadde tre manifestasjoner, enten som byllepest, lungepest eller blodforgiftning. Byllepesten skyldtes forstørrede lymfekjertler som det kunne gå koldbrann i, det ga en blåsvart misfarging av huden og derav navnet svartedauen. Sykdommen hadde et stormende forløp med høy feber og 50–60 % av de smittede døde innen 5 dager.

Det finnes fortsatt spredte tilfeller av pest i verden, men i dag lar den seg heldigvis helbrede med antibiotika. Det siste tilfelle av pest i Norge ble sett i 1654.

Les mer om svartedauden her.