Om spelet og dalen

Det kunne selvfølgelig gjøres på mange måter. Mennesker har levd og stridd her i Maridalen under så skiftende kår opp gjennom århund-legge handlingen i spillet til en tid da kirken sto der i sin opprinnelige skikk og ble brukt som meningen var med den. Og under studiet av rene, at det ikke skulle mangle på stoff. Men det falt meg naturlig å Maridalens historie slo det meg at midten av 1300-tallet bød på store dramatiske muligheter.

​

Én ting var at hele Maridalen — Margaretha-dalen som den dengang het — i året 1335 ble gitt som len av kong Erik Magnusson til Mariakirken i Oslo. Det måtte nødvendigvis ha sine følger for bøndene i dalen, og for forholdet mellom kirken og bøndene.

​

En annen ting var at Svartedauen, som herjet i årene 1349 og 1350, ble helt katastrofal for dalen.  Før Svartedauen lå det 18 blomstrende gårder i

Margarethadalen, — efterpå, i tiden frem mot 1400, var det ikke mer enn to! Alle de andre var forlatt, dels fordi folk der ble slått ned av ”pesta”, dels fordi de efter Svartedauen flyttet til gårder nærmere Oslo, som nå sto tomme. Ihvertfall fulgte det en katastrofal nedgangstid for dalen, og det tok flere hundre år før en ny og levende virksomhet kom til der.

​

Begge disse trekkene var det naturlig å utnytte i spillet. Men derfra gikk trådene videre også til selve Norgeshistorien på den tiden.

​

Mariakirken i Oslo, som nå var blitt ”eier” av dalen, spilte nemlig en fremtredende rolle, fordi prosten ved Mariakirken ifølge en ganske lang tradisjon samtidig var rikets kansler og altså kongens nærmeste medarbeider. Og situasjonen i Norge så alt annet enn lystelig ut på den tiden.

​

I 1319 døde kong Håkon V. Magnusson uten å efterlate seg noen mannlig arving. Datteren Ingebjørg var gift med den svenske hertug Erik og hadde sønnen Magnus med ham. Han ble samtidig både svensk og norsk konge, men han var da bare tre år gammel, og moren skulle styre Norge i hans sted. Men hun flyttet til Sverige for godt og tok med seg rikets segl, efter å ha satt kansleren ut av spillet, og der satt hun og stelte med landets saker efter forgodtbefinnende sammen med sin elsker Knud Porse, som hun siden ble gift med.

​

Nedgangstiden begynte for Norge efter et blomstrende hundreår. Det var en utbredt misnøye og stadige opprørsforsøk, kongen hadde også ustanselige vanskeligheter i Sverige og kom nesten aldri til Norge. I 1343 var motstanden mot kongefellesskapet med Sverige blitt så stor blant de norske stormenn, at en ny ordning ble fremtvunget: kong Magnus’ ene sønn, Håkon, også han bare tre år gammel da, ble valgt til norsk konge, mens det ble bestemt at faren skulle styre for ham til han ble myndig.

​

I 1344 ble unge Håkon hyllet på Båhus slott av representanter for bymenn, bønder og almue i Norge, og samtidig ble prosten ved Mariakirken, Arne Aslaksson, utnevnt til kansler; hans oppgave ble å stå for det daglige styre i Norge.

​

Det er altså Norges ledende politiker vi får et glimt av i spillet, der han kommer for å vareta sine og Mariakirkens interesser i Margarethadalen. Og hans holdning må ihvertfall for en del ses som uttrykk for de tunge bekymringer han måtte bære i en for landet så vanskelig tid. Men bortsett fra ham opptrer ingen ”historisk person” i spillet.

​

Arkeologene daterer Margarethakirken til godt og vel før 1250, og vi vet at den ble oppkalt efter den hellige Margaretha av Antiokia. Men til Maridalens historie foreligger ingen skrevne kilder før på slutten av 1300-tallet, så her måtte fantasien få arbeide fritt. De historiske begivenhetene som er nevnt ovenfor, er trukket inn i handlingen, men bortsett fra Arne Aslaksson er alle skikkelsene oppdiktet. Gården Tømte, hvor jeg har latt Ogmund være bonden, ble nedlagt efter Svartedauen og ble siden hetende Ødegården, som den heter den dag idag.

Jeg kan altså ikke vite at det som skjer i skuespillet, virkelig har hendt. Rammen omkring handlingen er så ”historisk” som jeg kan få den ut fra det vi har sikker viten om. Men om de menneskene som bygde og bodde i Margarethadalen på den tiden, vet vi ingenting. Unntagen dette: at kirken i dalen var deres åndelige hjem, dit søkte de til messe og til fester, til skrifte og i sorg og nød.

​

Deres forestillingsverden var bestemt av den tro som ble forkynt i kirken her, det var den som formet deres begreper om godt og ondt, det var den som malte både frelse og fortapelse for dem, det var der nestekjærlighetens ord og gjerninger kom til uttrykk, og det var den som tegnet deres håp når de ikke så noe annet. I liv og død var denne kirken, som nå ligger i ruiner, deres faste punkt.

​

Så meget vet vi ihvertfall om dem — og derfor måtte det også komme til uttrykk i et spill som skulle forsøke å mane frem bildet av noen mennesker som engang kunne ha levd i denne dalen.

​

​