Om kirken og ruinene

Når ble så St. Margaretha-kirken bygget?

Det er først og fremst arkitekt Gerhard Fischer som ledet restaureringsarbeidet i 1930-årene, som har brakt klarhet i dette spørsmålet. Man trodde først at kirken var romansk og at den hadde hatt en halvrund apsis mot øst og måtte være bygget ca. 1200. Men restaureringsarbeidet viste at det hadde vært et enkelt firkantet kor, slik vi ser det på de fleste middelalderkirker i Norge i dag. Selv om kirken ikke har vært noen praktbygning, var den med sine 23 meters lengde og 11 meters bredde allikevel en anselig bygning.

​

Åpningen mellom skip og kor er bare 1,35 meter bred. Ved restaureringen fant man de gamle gulvhellene under korbuen og dessuten sikre avtrykk av tynne teglskall på begge sider av åpningen. Teglsteinsrestene var av samme middelalderlige type som er funnet i Gamlebyen og andre steder. Det viser seg at man har brukt tegl til utmuring av åpninger, ikke bare i korbueåpningen, men også i vindus- og døråpninger. Her er det nemlig akkurat plass til halvsteinsbuer av tegl. Dette materialet har senere forvitret og frosset i stykker og forsvunnet, og dette gir oss forklaringen på hvorfor hjørner og åpninger i ruinen i dag ser så utraste ut.

​

Men i romansk tid hadde man neppe tegl. Fra Håkon Håkonsons tid har det derimot vært bygget atskillig med tegl, det viser funn i det gamle Oslo og Tunsberghus. De bevarte portalene i skipet virker dessuten altfor smale til å være romanske. Men i vestportalen er det funnet spor etter en utvendig spissbue av tegl med toppen så meget lavere at døren kunne slå opp under rundbuen innenfor. Kanskje har det vært lignende spissbuer i de andre portalene? Stilpreget blir dermed utpreget gotisk. Den meget smale åpningen mellom kor og skip tyder imidlertid på en forholdsvis tidlig byggetid. Ekspertene mener derfor på grunnlag av det som her er nevnt om byggematen, at St. Margaretha-kirken er fra ca. 1250.

​

Sannsynligvis har byggingen av kirken begynt i øst og fra først av har det vel vært så rikelig med midler at man har kunnet bruke øvede gråsteinsmurere og steinhuggere fra byen. Ved det sør-østre hjørne i koret finner vi nemlig store, hugne hjørnesteiner. Det ser ut som man rakk å få koret ferdig før midlene slapp opp, eller interessen kjølnet. Muremåten viser iallfall en tydelig forandring til det verre ved overgangen fra kor til skip. Det nye og billige teglmaterialet som nettopp var tatt i bruk nede i byen var lett å frakte og ga skarpe hjørner uten hugging.

​

Steinhuggerne var dermed overflødige og det virker som man deretter har klart seg med bygdas folk og lappet sammen tegl og gråstein på enkleste og billigste måte. Den hvite kalkpussen har dekket godt over alle manglene i utførelsen, som tidens tann senere har avslørt.

​

​

Men hvorfra har kirken fått sitt navn?

St. Margaretha var en av de 14 nødhjelpere som man henvendte seg til i alle slags vanskeligheter. Hun var de gifte kvinners skytshelgen. Historien om hvordan hun led og om hvordan hun ble helgen, vil man få høre om i skuespillet. Men hvorfor ble kirken her i dalen innviet nettopp til den hellige Margaretha?

​

Middelalderens frommeste mann, Bernhard av Clairvaux, ga midt på 1100-tallet støtet til et åndelig oppsving som blir kalt klosterreformasjonen. Cistercienserordenen gjorde munkevesenet til tidens religiøse ideal og det kom en munk på pavestolen. Munkeidealet trengte således inn i kirkens øverste styre, og kravet ble at både prester og munker skulle leve i ugift stand. Omtrent på denne tid ble vår kirke her oppe i dalen innviet, og hva var da mer naturlig enn å innvie den til den ugifte stands største martyr, den hellige Margaretha?

​

Hvilken rolle spilte så kirken her oppe, og hvilket liv utspilte seg i og omkring kirken i katolsk tid? Om dette kan vi bare komme med gjetninger, ut fra det generelle kjennskap vi har til middelalderens kirkeliv og kulturhistorie. Noe vil vi også få vite i det skuespillet vi nå skal se. At man i Maridalen — som forøvrig har fått navn etter kirken og den hellige Margaretha — oppførte en steinkirke, mens man andre steder i landet bare bygget små trekirker, viser at dalen må ha vært en velstandsbygd med et rikt religiøst liv. Her var fast bosatt prest og en stor prestegård.

​

Skuespillets handling foregår like før Svartedauen i 1349—50. Da var det ialt 18 gårder og kanskje omkring 200 innbyggere i dalen. Etter at pesten hadde herjet fra seg, lå Maridalen så å si folketom. Gårder og kirke tok nok snart til å forfalle. Riktignok gir biskop Eystein Aslakson i et memorandum i år 1400 instrukser om bortbygsling av prestegården til Ogmund bonde på Grefsen og oppbygging av gården. Vi vet ikke om bygslingen eller oppbyggingen ble noe av. Men selv om Maridalen lå øde, har neppe de kirkelige myndigheter tillatt at kirken har stått ubrukt. Sannsynligvis har den ennå vært i regelmessig bruk.

​

Så kom reformasjonen i 1536. Bygda hadde ennå ikke reist seg etter Svartedauens herjinger. Ennå var her nesten folketomt. Den kirkelige virksomhet ble innskrenket. Biskop Jens Nilsson skriver i sine visitas-bøker i 1598 at det da bare ble holdt gudstjeneste i St. Margaretha-kirken tre ganger i året, nemlig tredjedag på de tre store høytider: jul, påske og pinse. Den siste gudstjeneste skal visstnok være holdt 3. pinsedag 1643. Deretter har kirkens forfall satt inn for fullt.

​

Hvordan det har skjedd kan kanskje sagnene fortelle oss om. Et av dem sier iallfall at kirken brant etter lynnedslag. Ruinene ble betraktet som hellige og de som tok stein fra ruinene til fjøsmurer o. I. fikk ofte unngjelde for det. Buskaper døde og ingenting ville trives på gårdene før steinene ble ført tilbake. Syke mennesker satte brennende lys i kirkeruinen hver julenatt og håpet på denne måten å bli friske igjen. Det ble også sendt lys fra bygder så langt borte som Modum, Lier, Hakadal, Nannestad og Skedsmo til bonden på Kirkeby, og han satte dem ut i ruinen. Skikken med utsetting av lys holdes fremdeles vedlike i dalen.

​

Det første skriftlige vitnesbyrd om at kirken lå i ruiner stammer fra 1815 og skriver seg fra stiftamtmann Christies dagbok. Den samme Christie kjenner vi fra Riksforsamlingen på Eidsvoll året før.

​

Den eldste kjente tegning av kirkeruinen er fra 1823, tegnet av professor Gregers Fougner Lundh. Senere var flere kunstnere her oppe og tegnet, bl. a. J. C. Dahl i 1844 og Edvard Munch i 1882. Alle tegningene viser at ruinen stadig forfalt. I 1934 ble så ruinen reparert og restaurert under arkitekt Gerhard Fischers ledelse og tatt i bruk til en årlig Olsok-gudstjeneste.

​

I år (1974 red. anm) tas så St. Margaretha-kirkens ruiner i bruk som bakgrunn for et middelalderskuespill som fører linjene tilbake til kirkens første tid. Vi bør alle være takknemlig for at Maridalens kjennemerke og mari-dølenes stolthet således kommer til heder og verdighet igjen.

​

​

Om ruinene (Kilde Oslo byleksikon – 1987)

Maridalen har navn etter kirken i dalen (Margaretakirken), bygd ca. 1250, som var viet til Sankta Margareta.

​

Kongen hadde på det tidspunkt overdratt kirken med prestegård og 17 andre gårder i dalen som kirkegods til Mariakirken i Oslo. Kirkeruinen i Kirkeby i Maridalen ble delvis utgravd og restaurert 1933-34 av arkitekt Gerhard Fischer.

​

Maridalen lå stort sett øde innpå 200 år etter svartedauen. Med krongodssalg og utvikling av skogsdrift og sagbruk etter reformasjonen, tok bosettingen seg opp igjen.

​

I 1790 årene ble det anlagt en stangjernshammer ved Hammeren med veiforbindelse vestover til Fossum Verk (Ankerveien), senere videre nordover til Hakadals Verk Greveveien).  Ved Skar var det kruttverk fra 1850 årene, flyttet til Raufoss i 1895.

​

Det er fortsatt drift ved en rekke av gårdene i Maridalen, men husdyrhold er forbudt pga. drikkevannsforsyningen fra Maridalsvannet.

​

Byens utbyggingsbehov har økt presset mot natur- og gårdsmiljø. I 2001 ble dalen fredet som Maridalen landskapsvernområde. Verneinteressene har organisert seg i foreningen Maridalens Venner.